søndag 14. november 2010

'Lat dei eta kaffibrød' presenterar:

Ei hymne til landsmålet, vår sjels målform.

Alt ser betre ut, om ein berre skriv det på nynorsk. Korte setningar, få ord. Kva som helst kan sjå ut som diktekunst. Sannare, vakrare, meir sjelfullt. Så puttar ein inn ord som ’røyndom’, ’løyndom’ og ’lagnad’. Ord som ingen veit kva inneber, men som gjev ei kjensle av eit høgare medvit og eit sjeleleg djup ingen bokmålsbrukar nokon gong vil komme i nærleiken av.
Som ei mitraljøse av usammanhengande pjatt om ei uverkeleg og oppkonstruert verd er bokmålet grunt og eisidig. Medan bakom kvar einaste ytring på nynorsk ligg det generasjonars omhyggjelege ettertanke i mørke og eisamme vinternetter på øde husmannsplassar omringa av svoltne ulvar. Refleksjoner frå nisteeting under lauvtunge bjørker på lette sommardagar. Eit sorgtungt alvor av innsikt før ein dreg sitt siste, tunge andedrag på sotteseng. Eit mål som har tunge bører og turre brødskorper i ryggen er uendeleg mykje meir truverdig enn det som smakar av neonljos og individuelle opplæringsplanar. Eit attgløymd gløtt av eit liv som synest meir ekte og meiningsfullt.

Hjarteleg helsing Mari

1 kommentar:

  1. Pretensiøst og klissete. Språk overlevde ikke evolusjonens sparsommelige hånd for dets egenskap til å produsere dikt og romaner. Det er i all hovedsak et verktøy for å øke overlevelsesevnen til oss menneskedyr.

    "Vær varsom, jeg så en sabeltanntiger utenfor hulen."

    Men multiverktøyet har mange bruksområder. Skjønnlitteratur er noe av det som gjør livet godt her i verden.

    Men ikke skriv faglitteratur med den flotte, drømmende og poetiske nynorsken. Det blir bare kvalmt. Alt til sin tid. Spar nynorsken til diktlesningen.

    SvarSlett